Nyheter fra Regionene

Ikke belønn mikrokommunene

Skrevet av Are Slettan den September 17, 2010. Kilde: www.nettavisen.no

Det er dumt å belønne kommuner for å være for små.

Mange norske kommuner er veldig, veldig små. Den minste, Utsira, har 218 innbyggere. Rundt 30 kommuner har under 1000 innbyggere, rundt 100 under 2000.

Norges snaut 5 millioner innbyggere er fordelt på 430 kommuner. Sveriges snaut 9,4 millioner på 290 kommuner. Det betyr at den svenske snittkommunen er tre ganger så stor som den norske.

Samtidig har kommunene en lang rekke viktige oppgaver, innen skole, helse, tekniske tjenester og så videre. Mye tyder på at de minste kommunene sliter med å levere alle tjenestene av god kvalitet. Eventuelt at det blir veldig dyrt hvis de likevel skal gjøre det.

Kontroversielt utspill
Fredag tok Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen overfor NRK til orde for sammenslåing av kommuner, helst frivillig, men om nødvendig med tvang:

- Jeg mener vi må diskutere hvordan vi kan få til flere frivillige kommunesammenslåinger. Dersom vi ikke får til det, mener jeg vi ved neste korsvei også må åpne for å sette ned en kommisjon som kan tegne fremtidens norgeskart.

Pedersen har selv vært skeptisk til sammenslåing i mange år:

- Det jeg ser nå er at vi risikerer å havne i en situasjon hvor innbyggerne i de aller minste kommunene får et dårligere tilbud. For eksempel fordi kommunene ikke klarer å rekruttere folk som barnevern eller arealplanleggere eller andre nøkkelposisjoner.

Her tråkker Pedersen på tærne til både KrF og regjeringspartner Senterpartiet, som begge avviser tvungen sammenslåing av kommuner. KrF-leder Dagfinn Høybråten svinger seg til de helt store høyder. Han mener dette minner om «koloniseringen av Afrika».

Og der har diskusjonen om denne saken alltid stanset, for praktisk talt ingen kommuner slår seg frivillig sammen.

Men hvorfor er det slik?

Hvem tjener, hvem taper?
La oss tenke oss at kommunene var private bedrifter. Av og til skjer det endringer i en bransje som fører til konsolidering. Ofte skjer dette i modne bransjer. Prosessen kan også bli fremskyndet av for eksempel økte krav til kompetanse og kvalitet. Teknologiske endringer, for eksempel bedre kommunikasjonsmuligheter, kan også øke stordriftsfordeler.

I næringslivet skjer slike prosesser av seg selv. Hvorfor skjer det ikke av seg selv i kommunesektoren?

En grunn kan være svak «konkurranse». Ønsker du å bytte leverandør av kommunale tjenester, må du rett og slett flytte. Det sitter langt inne for mange, og hvis man først flytter, er det neppe kommunale tjenester som veier tyngst.

I tillegg må man anta at det sitter mange bremseklosser rundt i kommunene. La oss si at du har en fin jobb som rådmann i en liten kommune. Ved en fusjon med nabokommunen blir det bare bruk for én rådmann. Er det sannsynlig at du vil ivre for sammenslåing?

Premie for å være liten
Men det viktigste er kanskje at finansieringssystemet for kommuner bidrar til å bremse frivillig sammenslåing.

Norske kommuner får en stor del av sin finansiering via staten. Et trekk ved dette systemet er at «smådriftsulemper» skal kompenseres: Med andre ord: Man legger til grunn at det er uhensiktsmessig med for små kommuner, men velger så å kompensere for dette ved å overføre mer penger pr. innbygger til disse kommunene, blant annet ved at hver kommune får et fast basisbeløp på rundt ni millioner kroner. For større kommuner er dette ubetydelig. For Utsira utgjør det over 40.000 kroner pr. innbygger.

Hensikten er edel nok, nemlig at alle norske innbyggere skal få fullverdige kommunale tjenester, men bivirkningen er at det ikke stimulerer kommunene til å slå seg sammen. Gjør de det, får de mindre penger pr. innbygger (riktignok etter en tidsbegrenset kompensasjon). Effekten er spesielt sterk for de minste kommunene.

Dette bør endres. Det er ingen grunn til å premiere kommuner som organiserer seg på en uhensiktsmessig måte.

Fjernes smådriftskompensasjonen, vil vi trolig få fart i de frivillige sammenslåinger og dermed mindre behov for tvang.